IVRIGE GUNZILLA

Foto: Salt and wax studios

Foto: Salt and wax studios

Hei, jeg heter Gunhild, er fra Sandnes i Rogaland og har nå rukket å bli 30 år. Jeg har kreft, jobber i bolig og studerer til å bli sexologisk rådgiver. Utenom sykdom, jobb og studier, ELSKER jeg å surfe. Jeg har surfet i snart 13 år, og det er min beste terapi. Mye av tiden min bruker jeg opp og ned kysten på leting etter bølger. Flere ganger i året reiser jeg også utenlands for å surfe.

Jeg ble bitt av basillen da broren til bestevenninnen min dro oss med uti på Bore, på Jæren, som 17 åring. Da gikk det ikke lang tid før jeg kjøpte eget utstyr. Utstyret var; en altfor stor 7mm Sola-våtdrakt og en altfor liten Spider minimal. Siden jeg ikke hadde bil eller bil-sertifikatet selv den gangen, var jeg avhengig av at noen som kunne kjørte ble med. Det gikk derfor en stund før det ble skikkelig kontinuitet i surfingen. Flere skrekkopplevelser opp gjennom årene, har også satt sine bremser på surfingen. I dag derimot, har jeg både topp utstyr og føler meg ganske trygg i bølgene.

Foto: Privat

Foto: Privat

Som 24-åring fikk jeg påvist kreft. Jeg måtte operere og få cellegifts-behandling, noe som slo meg ganske ut denne perioden. Siden sykdom- og infeksjonsfaren er ganske stor, fikk jeg beskjed om å være svært forsiktig og å ikke surfe, det var viktig å ikke utsette kroppen for mye kulde og stress. Selv om jeg under behandling ikke kunne surfe, så var jeg ute på strendene hver dag. Det var terapeutisk å bare være der, gårsdagens sorger og morgendagens bekymringer var bort og jeg var i nuet.

Det skal ofte ikke lange pausen til før man føler at man må begynne helt på nytt i surfen, i hvert fall synes jeg det. Så etter et halvår uten å surfe, var det en tung vei opp igjen. Jeg følte jeg måtte begynne helt fra scratch, noe som var ganske sårt. Rett før gifta var jeg på et fint nivå, og nå følte jeg at jeg var på bunn igjen. Heldigvis er surfing så motiverende i seg selv, at nivået gikk raskere oppover enn fryktet. Jeg var snart tilbake der jeg slapp.

Foto: privat

Foto: privat



Årene etter sykdommen har vært preget av mye frykt, sorg og sinne. Frykt for tilbakefall, sorg over det jeg har mistet og sinne fordi det har føltes så urettferdig. Sykdom og behandling har satt sine spor på kroppen, styrken og utholdenheten, i tillegg til konsentrasjonen og hukommelsen. Så etter mye frem og tilbake, tenkte jeg YOLO!

Og i 2017, fikk jeg et av mine største ønsker oppfylt. Jeg fikk 6 måneders permisjon fra jobb og brukte denne på å reise og surfe. Jeg begynte 1 måned i Australia, deretter 2 måneder i Indonesia for så å være 2 måneder i Sør Afrika. Jeg avsluttet permisjonen med et lenger opphold på Stadt, mitt andre hjem. Det var en opplevelse for livet!


Bilde4.png


Jeg fikk surfe verdenskjente bølger, som for eksempel Kirra, Burleigh, Uluwatu, Lakey Peak og Supertubes. Til tider var det ganske store og kraftige bølger, noe som blant annet førte til et par lettere skader, som diverse reef-cuts og forslåtte ribben. Heldigvis ingenting alvorlig.

Læringskurven gikk loddrett oppover og psyken fikk en skikkelig boost. Det gjorde så godt for kropp og sjel å få surfe hver dag, være i varmen og være rundt gode mennesker. Jeg sitter igjen med mange og gode opplevelser. Jeg avsluttet permisjonen min med et lenger opphold i Hoddevik, hvor jeg har tilbragt mye tid de siste årene. Her, mellom bakkar og berg, ut mot havet føler jeg meg hjemme.


Bilde5.png

Etter endt reise begynte jeg, med nytt mot, å jobbe igjen. Jeg gledet meg til å ta fatt på arbeidet igjen. Dessverre gikk det knapt en måned før jeg fikk påvist tilbakefall av kreften. Ny operasjon og cellegiftskur ble gitt, og så “påan” igjen med opptrening. I dag er det litt mer enn et år siden tilbakefallet, og jeg er ennå ikke helt på topp.

Veien videre er vanskelig å forutse, og godt er det. Det spørs om man hadde greid å finne den indre kraften i seg selv, som plutselig er der når noe vondt rammer, dersom man visste hva morgendagen bringer. Jeg skal i hvert fall aldri slutte å surfe, havet er en diger lekeplass og uansett alder og funksjonsnivå har alle glede av den. Det er få ting som er bedre enn det å stå i bitende kulde å kle på seg våtdrakten. Du har sjekka- og bølgene peeler bortover, før de dundrer mot stranda. Ferdig påkledd og du løper, det er ingen tid å miste. Så hopper du uti, og vannet er iskaldt mot ansiktet. Første duck-dive og du får en bankende brainfreeze. Så er du ute og klar for å charge. Første bølga, du kikker ned. Det er langt ned, men du padler og får den. Farten, spenningen og adrenalinet! Du kicker ut og padler ut igjen. For en deilig følelse! Det er da du kjenner at du lever!

Foto: Salt and wax studios.

I tiden fremover skal jeg blant annet konsentrere meg om sexologi-studiene, som jeg ønsker å bygge en levedyktig virksomhet av, etterhvert. Planen er å hjelpe, inspirere og formidle kunnskap om sykdommen og seksualitet til de som trenger det. Som en start har jeg begynt å blogge om nettopp dette. Ved å bruke meg selv som eksempel, min historie og etterhvert min kunnskap og erfaring ønsker jeg å hjelpe de som har behov for dette. Bloggen min heter www.gunzilla.no, og jeg anbefaler alle å ta en titt der.

For tiden bor jeg på nord-Jæren og veien er kort ut til strendene. Ønsket er en dag å kunne få et hus rett ved stranda, slik at jeg kan sjekke surfen fra huset. Uansett, er jeg ofte ute og sjekker og du finner meg oftest uti med ett av mine nydelige og rosa longboard. Surfen gi meg livsmot og motivasjon, den gir meg mening og identitet.

Livet er et usikkert prosjekt, men en ting jeg er sikker på her i livet, det er at jeg skal fortsette å surfe så lenge jeg lever.

Vi ses i vannet!

 

Line Stabel